Jeg var på et møte her forleden. En samling med kanskje femten mennesker, der vi fikk undervisning om Galaterbrevets første kapittel, og samtalte om det etterpå. Der var det en mann som har en lang fortid som alkoholiker, og som har sittet i fengsel flere ganger. Kona bad trofast for ham gjennom alle disse årene, og til slutt ble han fri. Både i åndelig forstand (frelst/kristen) og i kroppslig forstand (fri fra alkoholen). Nå har han vært fri i mange mange år, og det han sa denne kvelden gjorde inntrykk på meg. Det er sjelden evangeliet blir framlagt så enkelt og klart:"Jeg vet ikke hvordan rullebladet mitt hos politiet ser ut, men en plass jeg kan være sikker på at jeg har et rent og plettfritt rulleblad, det er hos Gud. For Jesus og jeg har bytta rulleblad."
Videre sa han, med glimt i øyet, at han var glad han satt der sammen med oss andre. For han visste at vi andre som satt der i rommet slett ikke fortjente frelsen mer enn han.
Sånn er det. Vi fortjener ikke å gå fri noen av oss. Våre egne rulleblader er full av anmerkninger, men Gud tilbyr oss Jesu rene rulleblad helt ufortjent.
Gud, la oss se det alle, at vi trenger Jesus, og at Han tilbyr oss sitt plettfrie rulleblad!
Vil du blåholde på ditt eget rulleblad og ta den straffen som du fortjener?
Eller vil du ta imot Jesu rulleblad og akseptere den soningen som Han har gjort for deg, fordi Han elsker deg så høyt... ?
