Sist innlegg ble skrevet i vår, så jeg tenkte kanskje det var på tide med et nytt nå..? Mens det forrige handla om at det var så koselig med vår, ny leilighet og lammefødsel utafor terassen, handler dette om at det er koselig med advent, snart jul og baby i magen. Ting har skjedd siden sist, og slik ser jeg ut nå:
Jeg er nå 26 uker og 6 dager på vei, og har litt over tre måneder igjen til terminen som er 1.mars. Babyen sparker og styrer på der inne, og det er ganske så koselig.
Det er stort å tenke på at det er et lite menneske inni der. En baby som akkurat nå er litt over 30 cm lang og veier litt under 1 kg. Som har hår og negler og øyevipper, som kjenner det når vi stryker på magen min, som hører musikk og lyder og merker alle begevelser jeg gjør. Det er utrolig å tenke på at i det øyeblikket befruktningen skjer, er alt som skal bli akkurat dette mennesket til stede i det bittelitte frøet. Alle anlegg til personlighet og utseende. Det skal bare formes og vokse og utvikle seg. Det er definitivt ikke vi mennesker som lager barn, det er Gud.
For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. Salme 139, 13-16 |
