Mine tanker kontra Guds tanker

Ja vel. Da var det kanskje på tide med et nytt blogginnlegg? Sist gang jeg skrev, var jeg gravid og uvitende om mye av det som ventet meg. Og akkurat slik er jo livet; vi vet ingen ting om morgendagen, eller om neste sekund for den del. Vi vet verken hvordan det blir, eller om vi får oppleve det i det hele tatt. Det gjelder å ha noe å leve for som også er verdt å dø for, og det gjelder å tro på noe som holder i både liv og død. Jeg tror at det eneste man kan stole fullt og helt på i liv og død er Jesus.

Vi hadde noen dramatiske døgn på sykehus etter fødselen, og fikk oppleve at livet ikke er noen selvfølge. Vi hadde ingen innvirkning på hvordan det skulle gå med jenta vår, og måtte bare legge alt i Guds hender, og i hendene på sykehuspersonalet. Det gikk veldig bra til slutt, etter vår menneskelige målestokk. Hun ble frisk og har utviklet seg helt normalt sine første måneder av livet. Det er vi utrolig takknemlige for.

MEN: Dersom det ikke hadde gått bra, hvordan hadde vi tenkt om dette da? Hadde vi vært bitre og sinte på Gud for at han kunne tillate noe slikt? Jeg tror jeg hadde blitt sint. For jeg er et menneske som vurderer alt på menneskelig vis, og som ikke forstår Gud som er så mye større enn meg.

          For mine tanker er ikke deres tanker,
          og deres veier er ikke mine veier,
          sier Herren.
         
          Som himmelen er høyt over jorden,
          slik er mine veier høyt over deres veier
          og mine tanker høyt over deres tanker.
                                                         
                                                      Jesaja 55, 8-9


Er det viktigere å leve et langt og, menneskelig sett, vellykka liv på jorda enn å leve noen få dager og få komme rett hjem til Gud?

Jeg hadde nok følt det slik dersom det ikke hadde gått bra med jenta vår.
Men jeg er nærsynt, mens Gud ser hele bildet. Og han er Gud.

Når sykehusbagen blir uviktig

For en gravid kvinne som kun har fire-fem uker igjen før termin, handler livet i det store og det hele om å gjøre alt klart til fødsel og baby. Alt annet oppleves som digresjoner. Er hun i tillegg førstegangsfødende, har hun ofte en tanke om at alt må være perfekt i hus og hjem før den lille kommer. Og hva vet vel hun om når den lille kommer? Den kan jo komme noen uker før terminen, altså må alt i huset og livet være perfekt lenge før termin. Og så lurer hun på alle mulige ting og kjenner på det tyngende ansvaret for et lite menneskeliv som hun skal få opp i armene og opprettholde. Må alle vegger i huset desinfiseres? Bør hun vaske taklampa i tilfelle det er noe støv der som faller i hodet på babyen når den ligger og sover? Bør hun vaske hendene før hun bretter sammen de nyvaska klærne til den lille?


Og så var det sykehusbagen. Som hun leste på mammanett-forum at burde være ferdig pakka ti uker før termin, og som skulle inneholde gjenstander hun ikke engang visste hva var...


Hva gjorde de i jungelen på 1300-tallet, tenker hun, i sine mer nøkterne øyeblikk. Huska de å pakke ammeinnlegg ned i sykehusbagen ti uker før termin da, hvis de hadde noen termin...?


Det handler om å stresse, om å vente, om å være klar. Og så blir jeg plutselig en dag minnet om noe som burde gjøre alt gravidstresset til en eneste stor digresjon: Jeg leser 1.Tess. 5, 1-11:

Men om tider og tidspunkt trenger vi ikke skrive til dere, søsken.  2 For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten.  3 Når de sier: «Fred og ingen fare», da kommer plutselig undergangen over dem, brått som riene over en kvinne som skal føde. Og de kan ikke slippe unna.  4 Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv.  5 For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til.  6 Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!  7 For de som sover, sover om natten, og de som drikker seg fulle, gjør det om natten.  8 Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm. 9 For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. 10 Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. 11 Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. 

Det er noe annet og enda større som skal skje, som det er enda viktigere å være forberedt på. Hva pakker man i Himmel-bagen, tenker jeg... Og kommer fram til at det må være familie og venner og min neste. Jeg trenger ikke noen verdens ting med meg til Himmelen bortsett fra mine medmennesker. Og billetten til Himmelen, selvfølgelig. Det er JESUS.