tirsdag 17. juli 2012

Mine tanker kontra Guds tanker

Ja vel. Da var det kanskje på tide med et nytt blogginnlegg? Sist gang jeg skrev, var jeg gravid og uvitende om mye av det som ventet meg. Og akkurat slik er jo livet; vi vet ingen ting om morgendagen, eller om neste sekund for den del. Vi vet verken hvordan det blir, eller om vi får oppleve det i det hele tatt. Det gjelder å ha noe å leve for som også er verdt å dø for, og det gjelder å tro på noe som holder i både liv og død. Jeg tror at det eneste man kan stole fullt og helt på i liv og død er Jesus.

Vi hadde noen dramatiske døgn på sykehus etter fødselen, og fikk oppleve at livet ikke er noen selvfølge. Vi hadde ingen innvirkning på hvordan det skulle gå med jenta vår, og måtte bare legge alt i Guds hender, og i hendene på sykehuspersonalet. Det gikk veldig bra til slutt, etter vår menneskelige målestokk. Hun ble frisk og har utviklet seg helt normalt sine første måneder av livet. Det er vi utrolig takknemlige for.

MEN: Dersom det ikke hadde gått bra, hvordan hadde vi tenkt om dette da? Hadde vi vært bitre og sinte på Gud for at han kunne tillate noe slikt? Jeg tror jeg hadde blitt sint. For jeg er et menneske som vurderer alt på menneskelig vis, og som ikke forstår Gud som er så mye større enn meg.

          For mine tanker er ikke deres tanker,
          og deres veier er ikke mine veier,
          sier Herren.
         
   
       Som himmelen er høyt over jorden,
          slik er mine veier høyt over deres veier
          og mine tanker høyt over deres tanker.

                                                         
                                                      Jesaja 55, 8-9


Er det viktigere å leve et langt og, menneskelig sett, vellykka liv på jorda enn å leve noen få dager og få komme rett hjem til Gud?

Jeg hadde nok følt det slik dersom det ikke hadde gått bra med jenta vår.
Men jeg er nærsynt, mens Gud ser hele bildet. Og han er Gud.