Herr og fru i bilder

For dere som ikke har sett oss på ei stund kommer her en liten utseende-oppdatering. Slik ser undertegnede og hennes mann ut pr 31.januar 2010. Smiler pent. Er snille og greie. Jeg i det nye sjalet jeg fikk til jul. Einar i tjuvlånt skjorte fra sin bror. Alt vel.

Morgenstund har gull i munn - en hyllest til morgenen og den koffeinfrie kaffen til Everton (nei, Evergood, heter det visst...)

Det stemmer faktisk. At morgener er en usedvanlig bra ting. På morgenen fungerer hodet mitt ca dobbelt så godt som på ettermiddagen. På kvelden kvikner det imidlertid ofte til igjen. Men ettermiddager er det verste. Da har jeg lite inspirasjon, lite tiltakslyst og er ofte litt surrete i hodet. Og sur. Særlig hvis jeg ikke har følt meg nyttig den dagen.

Nei, skal man få noe gjort, må man opp tidlig! Det man får gjort før klokka ti, (vel, jeg kan kanskje strekke meg til tolv), det er gull verdt! Etter det blir lite gjort.

Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi hjernen ennå ikke har blitt fylt opp av inntrykk, informasjon og stimuli som forstyrrer konsentrasjonen? Det er i alle fall en av mine teorier.

I dag begynte jeg på jobb klokka ni. Men fordi det ikke går busser så tidlig (JA til bedre kollektivtilbud!), og fordi jeg ikke har somlet meg til å ta lappen ennå, måtte min service-innstilte mann kjøre meg til jobb med det samme han kjørte seg selv til jobb. Altså. Det var slik denne teksten ble til. Jeg kom mer enn en og en halv time for tidlig på jobb i dag, og satte meg på pauserommet med en bærbar pc, Bibelen, kaffe og alt som trengs for at morgenstunden skal ha gull i munn. Egentlig ganske herlig. Utenfor døra hørte jeg barn som sprang og lo og skreik, uten å behøve å løfte en finger for å løse verdensproblemene.

Jeg har attpåtil oppdaga et nytt produkt som bidrar til at morgenstundens lykke kan vare litt utover formiddagen også; Evergoods filtermalte koffeinfrie kaffe! Den er faktisk veldig god! Så når koffeindosen er nådd, klokka har passert ti og du fortsatt har lyst på kaffe, er det bare å ty til dette herlige produktet, og vips, så varer morgenstundens lykke til litt over tolv!

De som ingen kjenner...

Det finnes mennesker som ingen kjenner. Som ingen kommer i begravelsen til. Som ikke har noen venner, familie eller naboer som merker når de er borte. Jeg anbefaler alle å lese denne tankevekkende artikkelen om mannen i Oslo som så å si ingen la merke til at eksisterte. Det krevdes mange hundre telefoner, leting i alle slags offentlige papirer og meget omfattende arbeid til for å finne noe menneske som i det hele tatt visste hvem han var.

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Herre, gje meg dine auge,
Så eg ser når andre har det vondt.
Herre, gje meg dine auge,
Så at eg kan skimte smerte gjennom smil.

Herre, gje meg dine øyre,
Så eg høyrer hjertes stille gråt.
Herre, gje meg dine øyre,
Så at eg kan høyre tause rop om hjelp.

Herre, gje meg din munn
Som seier ord som gleder.
Ord til oppmuntring,
ord til trøyst, ord som gjev håp.

Herre, gje meg dine hender,
Som alltid mot alle er strakt ut,
Som klappar ei nedtyngd skulder,
som stryk bort ei tåre, som gir og tar imot.

Herre, gje meg av ditt hjerte,
Så eg lir med menneske som lir,
Så eg gler meg med dei glade,
Så at eg kan elske, elske slik som Du.

(Av Sølvi Helen Hopland)

Når jeg gripes mer enn middels...

Vi er vant til det. Vi ser det på tv, leser på nett og i avisene om all elendigheten i verden. Om katastrofer som legger hele byer i grus, om mennesker som utøver ekstrem ondskap mot andre mennesker, om fattigdom, sykdom, lidelse. Vi hører om det nesten daglig. Men distanserer oss. Drar et sukk, avgir et "huff!", for så å vandre nærsynt videre i hverdagen.

Og det må vi vel.Vi kan ikke ta inn over oss all verdens elendighet, verden blir ikke bedre av det. Men likevel. Jeg merker at det likegyldige livet er tomt. Det er de stundene jeg lar meg gripe av elendigheten at jeg merker at jeg virkelig lever. Høres ut som en klisjé, men klisjéer har ikke blitt klisjéer uten grunn. Jeg vil heller ha det litt vondt i medlidenhet med folk som lider, enn være bekymringsfri og likeglad. Det føles mye mer meningsfullt. Jeg opplever mer lykke når jeg kjenner smerte enn når jeg er smertefri. Sier den medlidende delen av meg. Mens den badagelige sier noe helt annet.

Akkurat nå er jeg litt over middels grepet av elendigheten i verden. Jeg har lest ei hel bok i kveld, greide ikke legge den fra meg. "Aldri for sent å bli et lykkelig barn" av Terje Forsberg. Når man slik kommer nært inn på en annen persons vonde oppvekst og får høre hans egen stemme fortelle om opplevelser som nesten er for grusomme til å kunne tro, da er det vanskelig å distansere seg. Man kommer for nært den som lider. Man blir rammet av medlidenhet.

Hva har jeg gjort for å fortjene å ha det så godt? Man blir ydmyk av å møte mennesker som har lidt uskyldig. Jeg vet at Terje ikke fortjente et slikt liv mer enn meg. Vi lever alle i en verden ødelagt av synd. Og vi er alle syndere.

Det aller mest gripende med boka er når Terje møter Jesus. Så tilsynelatende ut av ingenting. Det er helt tydelig at det er Jesus som aktivt oppsøker Terje. Overskriften på kapittelet heter "Så vek mørket og lyset kom". Alt blir nytt. Selv om kampen ikke er over. For Terje befinner seg fortsatt i mørkets verden. Men med Lyset på innsida blir livet helt nytt.

Og en dag skal alt bli nytt.


Johannes Åpenbaring kapittel 21, vers 4 og 5:

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.

Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne.

Vakre Vea! Glimt fra vår lille spasértur en lørdagsmorgen før vinteren slo til for fullt.

I had a dream last night...

Drømmeverden er en fascinerende verden. En verden hvor hjernens kreativitet slippes løs, og alle naturlover er fleksible. Jeg har ofte lurt på hvordan og hvorfor vi kan drømme så mye rart. Kanskje fungerer drømmene som en slags opprydning i sinnet vårt? Akkurat slik som vi er nødt til å rydde i huset med jevne mellomrom, må vi kanskje rydde i sinnet? Alle tankene må sorteres, følelser må bearbeides, frykten må prøves litt ut, alle inntrykk må få sitt uttrykk i drømme.

Da vekkerklokka ringte i morges, var jeg helt inne i en drøm hvor jeg møtte meg selv som 13-åring. Det begynte med at jeg så et bilde av et møte eller arrangement som jeg huska at jeg hadde vært på, - og så tok jeg plutselig turen inn i denne settingen, tilbake i tid, og jeg møtte denne 13-åringen som var meg. Jeg var nok nysgjerrig på hvordan jeg var som barn, og takket være drømmeverdens fleksible naturlover havna jeg der, ansikt til ansikt med en yngre utgave av meg selv. År 1994 og år 2010 møttes. Jeg møtte meg. Ganske fascinerende.

Jeg kunne fortelle denne lett sjenerte 13-åringen hvilke skoler hun kom til å gå på i framtida. Hun virka, naturlig nok, litt småskeptisk til det jeg kunne fortelle om at hun og jeg var samme person, men hun likte å høre at hun kom til å velge musikklinja på videregående. ;-)

Hun hadde også pannelugg. (Til dere som ikke har sett meg på en stund; jeg har fått tilbake luggen min! Denne gangen i en litt voksnere utgave. ) Vi hadde altså flere ting til felles, hun og jeg. Ikke bare var vi samme person, vi hadde lugg også! Utrolig...

Men så ringte vekkerklokka, og hverdagen innhenta meg. Ja, virkeligheten henta meg tilbake til dit hvor naturlovene gjelder og jeg bare kan være på ett sted om gangen.

Dessverre.

Jeg kunne trengt litt av drømmens fleksible naturlover i min jobb i barnehagen.

TANTE igjen! :-)

Sudeli bom, sudeli dei,
tante Ranveig, det er meg!
Sudeli hopp, sudeli topp,
plutselig kom en nyfødt kropp!

Jaaaaa! Jeg har blitt tante igjen, denne gangen til ei jente. :-) Emilie heter hun. Navnet var det storebroren på fire som kom på. "Eg visste at hon hette Emilie!" sa han stolt etter at jenta var født og mamma og pappa hadde bestemt navn. Tante-tilværelsen er ganske fin. Nå blir den enda rikere, med nok et lite under å beundre. Gud er stor!


Fra Salme 139, vers 13-18:

For du har skapt mitt indre,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg fordi jeg er skapt
på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg så vel.
Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.
Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.
Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!
Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.

Når jeg ikke har noe klokt å si...

Hm. Dette blir det andre innlegget på bloggen min. Det hviler en viss forventning over meg nå. De første innleggene er viktige for at folk skal orke å lese videre. Og da bør jeg ha noe å si. Men det har jeg egentlig ikke i dag. Noen dager er jeg full av tanker og inspirasjon, andre dager er jeg ganske tom og ikke-skapende. Men på slike dager kan man vel sitere andre?

Det finnes mye klokt å sitere, men jeg velger like godt noe fra den beste kilden av alle, nemlig Bibelen. Dette er fra Paulus´brev til Efeserne, kapittel 1, vers 1 til 12:


"Paulus, etter Guds vilje Jesu Kristi apostel, hilser de hellige i Efesos, de som tror på Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i Kristus har velsignet oss
med all Åndens velsignelse i himmelen.
I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt,
så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt.
I kjærlighet har han,
av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til
å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus,
til pris og ære for hans herlighet
og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn.
I ham har vi forløsningen
som ble vunnet ved hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så stor og rik er hans nåde,
som han i rikt mål har latt oss få.
Slik gav han oss all visdom og innsikt,
da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet,
den frie beslutning han hadde fattet
om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne:
å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord.
I ham har vi også fått del i arven,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alle ting
etter sin plan og vilje.
Slik skulle vi være til pris og ære for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus."


Noen ganger kan man bare lytte. Til bedre kilder enn seg selv.

Klipp klipp... Tam tam ta ta! Herved er bloggen åpnet!

Det er med glede jeg erklærer min splitter nye blogg for åpnet, og dermed føyer meg inn i den lange rekken av bloggere i øst, vest, nord og sør! Jeg har tidligere vært lunken til blogg-virksomhet, men etter en tid med interessant lesning av andres blogger, har min lunkenhet gradvis blitt erstattet med en varme og glød som til slutt overmannet meg og fikk meg til å starte egen blogg. Jeg håper at dette blir en oppbyggelig aktivitet for meg (og for de som måtte finne på å lese), og at det ikke blir altoppslukende og tomt fyll av verdifull tid. Følg med, følg med!