Guds nåde viser meg min verdi

MIN VERDI
Blodet som rant, smertene som du bar
forlatt av mennesker, forlatt av Gud din far.
Du gav avkall på din trone,
for å vinne livets krone
Hele verdens skyld har du betalt

Gud din nåde er større enn ord kan si
Gud din nåde den viser meg min verdi
En ufattelig pris har jeg kostet deg
Gud din nåde er liv for meg.

Du ofret alt, for å redde meg
din store kjærlighet, den utholdt dødens vei
du var villig til å sone
Gudesønn med tornekrone
nåden din er mer enn dyrebar

Gud din nåde er større enn ord kan si
Gud din nåde den viser meg min verdi
En ufattelig pris har jeg kostet deg
Gud din nåde er liv for meg.

(Jan Honningdal?)


Min verdi avhenger ikke av hvor bra jeg føler meg, hvor snill jeg er, i hvor stor grad jeg har lyktes eller mislyktes i livet, hvor pen jeg er, hvor flink jeg er, hvor produktiv jeg er, hvordan jeg er eller ikke er.... Nei, min verdi er stor fordi jeg er skapt av verdens største kunstner og Skaper!

Ofte blir jeg forundret over at malerier som det ser ut som hvem som helst kunne malt blir verdsatt til kjempehøye summer. Men det har med maleren å gjøre. Hvis det er en anerkjent maler som har malt det, blir det høyt verdsatt, selv om mange av oss ikke ser noen verdi i det.

Slik som det er med maleriene er det kanskje med oss menneskene også. Uansett hvor elendige vi føler oss, kan vi vite at vi er høyt verdsatt av Gud. Guds nåde viser oss vår verdi: For Gud er vi så verdifulle at Han ofret alt for å kjøpe oss tilbake til seg. Maleriene har vært på avveie, og maleren selv har måttet betale for å få dem tilbake.

Elsker du din Skaper like høyt som Han elsker deg?

Når hvilen blir et strev

Det gikk opp for meg her om dagen. Ikke det at jeg ikke har tenkt på det tusen ganger før. Ikke det at jeg ikke visste om faren. Jeg har strevd for å unngå det. Jeg har visst at det å være kristen handler om å ta imot av nåde, om å hvile hos Gud og stole på at det Jesus har gjort holder.

Men midt i mitt strev for å forstå hva dette betyr i praksis, midt i mitt jag etter å hvile, mitt stress for å få matematikkstykket til å gå opp, er det nettopp dette som har skjedd: Jeg har vært opptatt av MIN hvile, MIN tro, MITT forhold til Gud...og har glemt å se på JESUS.

"Jeg så på meg selv, og troen svant. Jeg så på Jesus, og troen vant."

Dette har jeg prøvd å presse inn i hodet mitt et helt liv. Jeg har strevd for å hvile, og glemt å hvile i Jesu strev. Jeg har prøvd å ta imot, og glemt at det er Jesus som gir. Man kan ikke streve for å hvile, eller stresse for å slappe av.

Jeg har vært opptatt av min tro, min brann for Jesus eller mangel på sådan, min "kristendom", mitt forhold til Gud, mitt forhold til synden og nåden, i stedet for å være opptatt av Jesus og det Han har gjort for meg.

Hjelp meg å se deg, JESUS. Å trekke inn hele ditt vesen. Å kjenne hva nåde er. Og slutte å streve. Bare være takknemlig for din nåde. La meg begeistre av deg. Først da får jeg det rette utgangspunktet for alt.