Mine tanker kontra Guds tanker

Ja vel. Da var det kanskje på tide med et nytt blogginnlegg? Sist gang jeg skrev, var jeg gravid og uvitende om mye av det som ventet meg. Og akkurat slik er jo livet; vi vet ingen ting om morgendagen, eller om neste sekund for den del. Vi vet verken hvordan det blir, eller om vi får oppleve det i det hele tatt. Det gjelder å ha noe å leve for som også er verdt å dø for, og det gjelder å tro på noe som holder i både liv og død. Jeg tror at det eneste man kan stole fullt og helt på i liv og død er Jesus.

Vi hadde noen dramatiske døgn på sykehus etter fødselen, og fikk oppleve at livet ikke er noen selvfølge. Vi hadde ingen innvirkning på hvordan det skulle gå med jenta vår, og måtte bare legge alt i Guds hender, og i hendene på sykehuspersonalet. Det gikk veldig bra til slutt, etter vår menneskelige målestokk. Hun ble frisk og har utviklet seg helt normalt sine første måneder av livet. Det er vi utrolig takknemlige for.

MEN: Dersom det ikke hadde gått bra, hvordan hadde vi tenkt om dette da? Hadde vi vært bitre og sinte på Gud for at han kunne tillate noe slikt? Jeg tror jeg hadde blitt sint. For jeg er et menneske som vurderer alt på menneskelig vis, og som ikke forstår Gud som er så mye større enn meg.

          For mine tanker er ikke deres tanker,
          og deres veier er ikke mine veier,
          sier Herren.
         
          Som himmelen er høyt over jorden,
          slik er mine veier høyt over deres veier
          og mine tanker høyt over deres tanker.
                                                         
                                                      Jesaja 55, 8-9


Er det viktigere å leve et langt og, menneskelig sett, vellykka liv på jorda enn å leve noen få dager og få komme rett hjem til Gud?

Jeg hadde nok følt det slik dersom det ikke hadde gått bra med jenta vår.
Men jeg er nærsynt, mens Gud ser hele bildet. Og han er Gud.

Når sykehusbagen blir uviktig

For en gravid kvinne som kun har fire-fem uker igjen før termin, handler livet i det store og det hele om å gjøre alt klart til fødsel og baby. Alt annet oppleves som digresjoner. Er hun i tillegg førstegangsfødende, har hun ofte en tanke om at alt må være perfekt i hus og hjem før den lille kommer. Og hva vet vel hun om når den lille kommer? Den kan jo komme noen uker før terminen, altså må alt i huset og livet være perfekt lenge før termin. Og så lurer hun på alle mulige ting og kjenner på det tyngende ansvaret for et lite menneskeliv som hun skal få opp i armene og opprettholde. Må alle vegger i huset desinfiseres? Bør hun vaske taklampa i tilfelle det er noe støv der som faller i hodet på babyen når den ligger og sover? Bør hun vaske hendene før hun bretter sammen de nyvaska klærne til den lille?


Og så var det sykehusbagen. Som hun leste på mammanett-forum at burde være ferdig pakka ti uker før termin, og som skulle inneholde gjenstander hun ikke engang visste hva var...


Hva gjorde de i jungelen på 1300-tallet, tenker hun, i sine mer nøkterne øyeblikk. Huska de å pakke ammeinnlegg ned i sykehusbagen ti uker før termin da, hvis de hadde noen termin...?


Det handler om å stresse, om å vente, om å være klar. Og så blir jeg plutselig en dag minnet om noe som burde gjøre alt gravidstresset til en eneste stor digresjon: Jeg leser 1.Tess. 5, 1-11:

Men om tider og tidspunkt trenger vi ikke skrive til dere, søsken.  2 For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten.  3 Når de sier: «Fred og ingen fare», da kommer plutselig undergangen over dem, brått som riene over en kvinne som skal føde. Og de kan ikke slippe unna.  4 Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv.  5 For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til.  6 Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!  7 For de som sover, sover om natten, og de som drikker seg fulle, gjør det om natten.  8 Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm. 9 For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. 10 Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. 11 Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. 

Det er noe annet og enda større som skal skje, som det er enda viktigere å være forberedt på. Hva pakker man i Himmel-bagen, tenker jeg... Og kommer fram til at det må være familie og venner og min neste. Jeg trenger ikke noen verdens ting med meg til Himmelen bortsett fra mine medmennesker. Og billetten til Himmelen, selvfølgelig. Det er JESUS.

Siden sist...

Sist innlegg ble skrevet i vår, så jeg tenkte kanskje det var på tide med et nytt nå..? Mens det forrige handla om at det var så koselig med vår, ny leilighet og lammefødsel utafor terassen, handler dette om at det er koselig med advent, snart jul og baby i magen. Ting har skjedd siden sist, og slik ser jeg ut nå:

Jeg er nå 26 uker og 6 dager på vei, og har litt over tre måneder igjen til terminen som er 1.mars. Babyen sparker og styrer på der inne, og det er ganske så koselig.

 

Det er stort å tenke på at det er et lite menneske inni der. En baby som akkurat nå er litt over 30 cm lang og veier litt under 1 kg. Som har hår og negler og øyevipper, som kjenner det når vi stryker på magen min, som hører musikk og lyder og merker alle begevelser jeg gjør. Det er utrolig å tenke på at i det øyeblikket befruktningen skjer, er alt som skal bli akkurat dette mennesket til stede i det bittelitte frøet. Alle anlegg til personlighet og utseende. Det skal bare formes og vokse og utvikle seg. Det er definitivt ikke vi mennesker som lager barn, det er Gud.

For du har skapt mine nyrer,     du har vevd meg i mors liv.               Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.     Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.               Knoklene mine var ikke skjult for deg     da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.               Dine øyne så meg da jeg var et foster.     Alle dager er skrevet opp i din bok,     de fikk form før én av dem var kommet.                                                                    Salme 139, 13-16

Vår i byen

Jeg merker at jeg setter mer og mer pris på våren for hvert år som går. I år var det nesten så jeg ble rørt da jeg gikk tur og det lyste imot meg av flotte gule og lyselilla blomster. Vårblomstene gir meg rett og slett en aldri så liten lykkefølelse, og sammen med solskinn og sauer og nyfødte lam bidrar det sterkt som energi-påfyll i den mer eller mindre travle hverdagen.

Vi har, som en del av dere veit, kjøpt oss leilighet og flytta noen kilometer. Til byen, faktisk. Ikke så veldig stor en by, kanskje, men nok til å få bystatus. Og her i byen er det flott. Rett utafor terassen vår er det et jorde hvor det spaserer sauer og nyfødte lam. Jordene her i byen er enten gule av løvetann eller hvite av sau. Om kvelden etter at vi har lagt oss hører vi "bææææ!", og om morgenen når vi våkner hører vi "bææææ!" Det er fint å bo i byen.

I går oppdaga jeg plutselig at det var et dyr som brøt den hvite dresskoden på jordet vårt, og jeg trodde først det var en liten valp som lå der i gresset. Men når jeg så nærmere på det, oppdaga jeg at det var et blodrødt lam som sikkert nettopp var blitt født. Det gav ifra seg noen lyse, spinkle "bæ!" og prøvde å stable seg på beina for å gå. Men det var ikke lett, gitt. Det var veldig fascinerende å følge med på dette, og etter hvert oppdaga jeg også mora. Hun var også litt blodig, og hun presterte dessuten å komme seg på utsida av gjerdet, og slik stenge seg ute fra sitt nyfødte barn. Bonden kom etter hvert og hjalp henne, så jeg tror det endte godt til slutt.

Vi tok noen bilder og filma litt, og denne filmsnutten som Einar tok viser litt hvordan lammet prøvde å reise seg og gå:

Velkommen til verden, lille vakre lam!

Tretti...

Tro det eller ei;
Ranveig
Er
Tretti!
Tretti år
I dag!! 


Tidlig i morges/formiddag stod jeg opp til strålende solskinn rett inn på stua. Det har vært en kald og klar, men vindfull dag. Vakkert med blå himmel og strålende sol og iskrystaller på vinduene! 
Rart å være tretti år... Men ganske så greit, egentlig. Jeg måtte stå litt foran speilet og ta bilde av meg selv på slik en stor dag. Det var ikke så lett det, forresten...ble liksom litt dårlige bilder..
En helt vanlig dag. Og samtidig en litt spesiell dag. En fin dag for refleksjon? Det passa jammen godt at jeg hadde fri fra jobb denne dagen! Herlig.


Tre favorittbrødre har jeg. Og en favorittmann. En favorittfamilie og en favoritt-svigerfamilie. Og masse favorittvenner. Heldige meg. De har gjort stas på meg i dag. Mine tre favorittbrødre hadde ordna det slik at jeg fikk denne nydelige blomsterbuketten levert på døra.


 


Takk også til mine kjære mann for en koselig middag i Haugesund! Og for tusen andre ting! :-) Her ser dere min mann i kjent kaféstil; han liker bedre å lese avisa enn å snakke med meg! Hehe... Vi snakka sammen også, altså. Og begge to leste vi avisa. Viktig å kjøre en avslappet linje. ;-) 


 

Iskaffe. Det kjøpte jeg meg i dag. Og så drakk jeg vanlig kaffe også, selvfølgelig. Fra en av mine favorittkopper. Slik det høver seg på en trettiårsdag.

Og høyt i toppen...

 

Jeg har lyst til å slå et slag for Tyholttårnet. Jeg bodde like ved dette tårnet i fire år, og ifølge sikre kilder ble det bygd for at jeg skulle finne veien heim. 74 meter over bakken kan man nyte et bedre måltid på Norges eneste roterende restaurant. Hvis man sitter der én time, har man hatt utsikt i alle retninger. Gulvet har nemlig en hastighet på én omdreining i timen. Ikke er det skjevt heller, slik som visse andre berømtheter er.

Her befant vi oss på nyttårsaften, min mann og jeg. Det vil si; ikke i den roterende etasjen, men i etasjen under. Der var det mye roligere, og utsikten var upåklagelig der også. Lysene fra de tusen hjem dekorerte byen, og fyrverkeriet begynte så smått å putre mens vi nøt Egons herlige mat. 
En vakker aften i min vakre fødeby!

 Høyt henger de og blide er de.
 Godt nyttår!

Linnea

Velkommen til verden, kjære Linnea!
Hilsen lykkelig tante Ranveig :-)