Når hvilen blir et strev

Det gikk opp for meg her om dagen. Ikke det at jeg ikke har tenkt på det tusen ganger før. Ikke det at jeg ikke visste om faren. Jeg har strevd for å unngå det. Jeg har visst at det å være kristen handler om å ta imot av nåde, om å hvile hos Gud og stole på at det Jesus har gjort holder.

Men midt i mitt strev for å forstå hva dette betyr i praksis, midt i mitt jag etter å hvile, mitt stress for å få matematikkstykket til å gå opp, er det nettopp dette som har skjedd: Jeg har vært opptatt av MIN hvile, MIN tro, MITT forhold til Gud...og har glemt å se på JESUS.

"Jeg så på meg selv, og troen svant. Jeg så på Jesus, og troen vant."

Dette har jeg prøvd å presse inn i hodet mitt et helt liv. Jeg har strevd for å hvile, og glemt å hvile i Jesu strev. Jeg har prøvd å ta imot, og glemt at det er Jesus som gir. Man kan ikke streve for å hvile, eller stresse for å slappe av.

Jeg har vært opptatt av min tro, min brann for Jesus eller mangel på sådan, min "kristendom", mitt forhold til Gud, mitt forhold til synden og nåden, i stedet for å være opptatt av Jesus og det Han har gjort for meg.

Hjelp meg å se deg, JESUS. Å trekke inn hele ditt vesen. Å kjenne hva nåde er. Og slutte å streve. Bare være takknemlig for din nåde. La meg begeistre av deg. Først da får jeg det rette utgangspunktet for alt.