"Hvorfor har jeg ikke gjort dette hele livet?" tenkte jeg da jeg en kort periode greide å gjennomføre en times stille stund med Gud hver dag. Jeg oppdaga hvor viktig og hvor verdifullt det var, og hvor mye jeg hadde gått glipp av ved å ikke be mer enn noen kjappe pliktbønner. Denne tida var det faktisk godt å sette seg ned med Gud og fortelle ham om alle bekymringer og alt jeg var opptatt av. Og det viktigste; Gud fikk nå inn til meg med litt mer av det Han var opptatt av også. Slik at jeg ble mer opptatt av det Gud ville.
Men så blir man sløv igjen. Andre ting blir viktigere. Selv om man veit hva som egentlig er viktigst. Det er ikke rart Gud ikke får mer gjennomslagskraft i livet mitt da. De kjappe Bibel-og bønnestundene mine har selvfølgelig stor verdi, men det blir lett litt overfladisk. Jeg bruker mer tid og energi på å innrette hverdagen min behagelig enn jeg bruker på å la Gud prege hverdagen min. Jeg har mange våkne øyeblikk, men sovner igjen før de rekker å få noen gjennomgripende virkning på livet mitt, prioriteringene mine og handlingene mine.
"Dere har ikke fordi dere ikke ber." (Fra Jakobs brev kap. 4)
Jeg selv og mine medmennesker går glipp av mye fordi jeg ikke ber. Og Gud får ikke den ære Han fortjener.
Det viktigste er likevel ikke hvor lenge man ber, men at man ber. Jevnlig. For Gud har noe å si og noe å gi. Ganske mye mer enn vi kan forestille oss.
Og hvis det er flere der ute som sliter med dette å be, så la oss be om at Gud må hjelpe oss å be. Det er vel en bønn etter Hans vilje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar