Vår i byen

Jeg merker at jeg setter mer og mer pris på våren for hvert år som går. I år var det nesten så jeg ble rørt da jeg gikk tur og det lyste imot meg av flotte gule og lyselilla blomster. Vårblomstene gir meg rett og slett en aldri så liten lykkefølelse, og sammen med solskinn og sauer og nyfødte lam bidrar det sterkt som energi-påfyll i den mer eller mindre travle hverdagen.

Vi har, som en del av dere veit, kjøpt oss leilighet og flytta noen kilometer. Til byen, faktisk. Ikke så veldig stor en by, kanskje, men nok til å få bystatus. Og her i byen er det flott. Rett utafor terassen vår er det et jorde hvor det spaserer sauer og nyfødte lam. Jordene her i byen er enten gule av løvetann eller hvite av sau. Om kvelden etter at vi har lagt oss hører vi "bææææ!", og om morgenen når vi våkner hører vi "bææææ!" Det er fint å bo i byen.

I går oppdaga jeg plutselig at det var et dyr som brøt den hvite dresskoden på jordet vårt, og jeg trodde først det var en liten valp som lå der i gresset. Men når jeg så nærmere på det, oppdaga jeg at det var et blodrødt lam som sikkert nettopp var blitt født. Det gav ifra seg noen lyse, spinkle "bæ!" og prøvde å stable seg på beina for å gå. Men det var ikke lett, gitt. Det var veldig fascinerende å følge med på dette, og etter hvert oppdaga jeg også mora. Hun var også litt blodig, og hun presterte dessuten å komme seg på utsida av gjerdet, og slik stenge seg ute fra sitt nyfødte barn. Bonden kom etter hvert og hjalp henne, så jeg tror det endte godt til slutt.

Vi tok noen bilder og filma litt, og denne filmsnutten som Einar tok viser litt hvordan lammet prøvde å reise seg og gå:

Velkommen til verden, lille vakre lam!

Tretti...

Tro det eller ei;
Ranveig
Er
Tretti!
Tretti år
I dag!! 


Tidlig i morges/formiddag stod jeg opp til strålende solskinn rett inn på stua. Det har vært en kald og klar, men vindfull dag. Vakkert med blå himmel og strålende sol og iskrystaller på vinduene! 
Rart å være tretti år... Men ganske så greit, egentlig. Jeg måtte stå litt foran speilet og ta bilde av meg selv på slik en stor dag. Det var ikke så lett det, forresten...ble liksom litt dårlige bilder..
En helt vanlig dag. Og samtidig en litt spesiell dag. En fin dag for refleksjon? Det passa jammen godt at jeg hadde fri fra jobb denne dagen! Herlig.


Tre favorittbrødre har jeg. Og en favorittmann. En favorittfamilie og en favoritt-svigerfamilie. Og masse favorittvenner. Heldige meg. De har gjort stas på meg i dag. Mine tre favorittbrødre hadde ordna det slik at jeg fikk denne nydelige blomsterbuketten levert på døra.


 


Takk også til mine kjære mann for en koselig middag i Haugesund! Og for tusen andre ting! :-) Her ser dere min mann i kjent kaféstil; han liker bedre å lese avisa enn å snakke med meg! Hehe... Vi snakka sammen også, altså. Og begge to leste vi avisa. Viktig å kjøre en avslappet linje. ;-) 


 

Iskaffe. Det kjøpte jeg meg i dag. Og så drakk jeg vanlig kaffe også, selvfølgelig. Fra en av mine favorittkopper. Slik det høver seg på en trettiårsdag.

Og høyt i toppen...

 

Jeg har lyst til å slå et slag for Tyholttårnet. Jeg bodde like ved dette tårnet i fire år, og ifølge sikre kilder ble det bygd for at jeg skulle finne veien heim. 74 meter over bakken kan man nyte et bedre måltid på Norges eneste roterende restaurant. Hvis man sitter der én time, har man hatt utsikt i alle retninger. Gulvet har nemlig en hastighet på én omdreining i timen. Ikke er det skjevt heller, slik som visse andre berømtheter er.

Her befant vi oss på nyttårsaften, min mann og jeg. Det vil si; ikke i den roterende etasjen, men i etasjen under. Der var det mye roligere, og utsikten var upåklagelig der også. Lysene fra de tusen hjem dekorerte byen, og fyrverkeriet begynte så smått å putre mens vi nøt Egons herlige mat. 
En vakker aften i min vakre fødeby!

 Høyt henger de og blide er de.
 Godt nyttår!

Linnea

Velkommen til verden, kjære Linnea!
Hilsen lykkelig tante Ranveig :-)

Den morgenen som aldri tar slutt

Lørdagsmorgener eller morgenen på fridagene er den beste tida som finnes. Jeg har en egen lykkefølelse slike morgener. Tanken på en hel dag uten forpliktelser, gjør meg fri for bekymringer. Tanken på en hel dag som bare venter på å fylles med det jeg selv velger, gjør meg full av forventning. Og så er det noe eget med morgener. En egen stemning. Man er enda ikke fylt opp av inntrykk eller trett i hodet av informasjon. Det blir bare lysere og lysere, og kroppen er enda mer klar for koffein enn noe annet tidspunkt på dagen. Morgenstund har gull i munn!

Men så går timene, og du registrerer at du ikke greier å fylle dagen med det innholdet du egentlig ønsket. Det blir mørkere ute, og hodet blir stadig trettere. Du innser at dagen er i ferd med å forsvinne, og tida renner ut... Du ser tilbake på en dag med lite innhold. Forventningene er ikke lenger der, og bekymringene for morgendagen dukker opp igjen. Og nå MÅ du legge deg...


Men så kom jeg til å tenke på en annen morgen. Den morgenen vi våkner opp hos Gud når livet her er slutt. Den morgenen er nok lykkefølelsen og forventningene ekstra sterke. Og bekymringene finnes ikke lenger. Den morgenen går ikke over i ettermiddag og kveld, mørke og skuffelse. Den morgenen varer evig. Da er det lyst hele tida, og den gode lykkefølelsen vi våkna med varer. Og varer. Og tar aldri slutt.

Guds nåde viser meg min verdi

MIN VERDI
Blodet som rant, smertene som du bar
forlatt av mennesker, forlatt av Gud din far.
Du gav avkall på din trone,
for å vinne livets krone
Hele verdens skyld har du betalt

Gud din nåde er større enn ord kan si
Gud din nåde den viser meg min verdi
En ufattelig pris har jeg kostet deg
Gud din nåde er liv for meg.

Du ofret alt, for å redde meg
din store kjærlighet, den utholdt dødens vei
du var villig til å sone
Gudesønn med tornekrone
nåden din er mer enn dyrebar

Gud din nåde er større enn ord kan si
Gud din nåde den viser meg min verdi
En ufattelig pris har jeg kostet deg
Gud din nåde er liv for meg.

(Jan Honningdal?)


Min verdi avhenger ikke av hvor bra jeg føler meg, hvor snill jeg er, i hvor stor grad jeg har lyktes eller mislyktes i livet, hvor pen jeg er, hvor flink jeg er, hvor produktiv jeg er, hvordan jeg er eller ikke er.... Nei, min verdi er stor fordi jeg er skapt av verdens største kunstner og Skaper!

Ofte blir jeg forundret over at malerier som det ser ut som hvem som helst kunne malt blir verdsatt til kjempehøye summer. Men det har med maleren å gjøre. Hvis det er en anerkjent maler som har malt det, blir det høyt verdsatt, selv om mange av oss ikke ser noen verdi i det.

Slik som det er med maleriene er det kanskje med oss menneskene også. Uansett hvor elendige vi føler oss, kan vi vite at vi er høyt verdsatt av Gud. Guds nåde viser oss vår verdi: For Gud er vi så verdifulle at Han ofret alt for å kjøpe oss tilbake til seg. Maleriene har vært på avveie, og maleren selv har måttet betale for å få dem tilbake.

Elsker du din Skaper like høyt som Han elsker deg?

Når hvilen blir et strev

Det gikk opp for meg her om dagen. Ikke det at jeg ikke har tenkt på det tusen ganger før. Ikke det at jeg ikke visste om faren. Jeg har strevd for å unngå det. Jeg har visst at det å være kristen handler om å ta imot av nåde, om å hvile hos Gud og stole på at det Jesus har gjort holder.

Men midt i mitt strev for å forstå hva dette betyr i praksis, midt i mitt jag etter å hvile, mitt stress for å få matematikkstykket til å gå opp, er det nettopp dette som har skjedd: Jeg har vært opptatt av MIN hvile, MIN tro, MITT forhold til Gud...og har glemt å se på JESUS.

"Jeg så på meg selv, og troen svant. Jeg så på Jesus, og troen vant."

Dette har jeg prøvd å presse inn i hodet mitt et helt liv. Jeg har strevd for å hvile, og glemt å hvile i Jesu strev. Jeg har prøvd å ta imot, og glemt at det er Jesus som gir. Man kan ikke streve for å hvile, eller stresse for å slappe av.

Jeg har vært opptatt av min tro, min brann for Jesus eller mangel på sådan, min "kristendom", mitt forhold til Gud, mitt forhold til synden og nåden, i stedet for å være opptatt av Jesus og det Han har gjort for meg.

Hjelp meg å se deg, JESUS. Å trekke inn hele ditt vesen. Å kjenne hva nåde er. Og slutte å streve. Bare være takknemlig for din nåde. La meg begeistre av deg. Først da får jeg det rette utgangspunktet for alt.