Hva skjer´a?

Mens stafettgutta glir friksjonsfritt bortover snøen i Vancouver, trør Ranveig for harde livet på sykkelen sin. 1 time. 2 mil. 638 kalorier. Se og lær, OL-gutter!

"Hva går det av Ranveig om dagen?" tenker du kanskje og blir alvorlig bekymra. Slapp av, det er bare et forbigående anfall av "nå-har-jeg-begynt-å-trene-og-skal-aldri-slutte-igjen". Det går nok snart over. All erfaring viser det.

Men skal man lytte til erfaringen?

Så lenge jeg stenger ørene, er det iallefall et ørlite håp. Om at det ikke skal gå over.

"La henne tro det!" tenker du videre og ler halvhøyt for deg selv.

Bare le du. Jeg trør.

:-)

29 og like blid :-)

Jo da. Fint å ha bursdag, selv om det ikke kribler like mye som da jeg var sju. Bursdagsgave på senga fra mannen min. Ca 40 gratulasjoner på facebook, nesten 20 på mobil. Kveldsmat hos svigers med flagg på bordet og kakao med krem. Heldig jente. Takknemlig over å ha så snille folk rundt meg.

Til alle som har sendt melding eller prøvd å ringe; Hjertelig takk! Jeg har visst ikke svart så mange ennå. Nesten ingen, tror jeg. Men takk, det er koselig å bli husket!

Til dere som ikke har gratulert meg; Dere har min største forståelse. Jeg er ganske dårlig på sånt selv. Datoer er ikke så viktig. Mennesker er viktige.

Mannen min spanderte ny mobil på meg i dag. Min gamle mobil har sunget på det siste verset lenge nå (det var et veldig langt vers....og den har i tillegg sunget meget surt...). Men den nye mobilen er fin. Og så er mannen min fin. Hurra for mannen min!

Kongen har jo forresten også bursdag i dag. Hm. Det har jeg ikke tenkt så mye på. Da jeg var lita, hadde jeg planer om å sende brev til kongen og fortelle ham at jeg hadde bursdag samme dag som ham. Tenkte vel at det ville vært interessant for ham å vite. Tenker ikke helt sånn lenger nå, merker jeg. Det er kanskje et tegn på at jeg er 29 og ikke sju?

Godt at noe har forandret seg iallefall.

Heller enn, - noen tanker om å prioritere

Heller folk enn hus.
Heller ta meg av mine venner enn ta livet av hybelkaniner.
Heller invitere enn vente til jeg har fått støvsugd huset.
Heller gå på besøk enn sitte hjemme og tenke at jeg en dag skal gå på besøk.
Heller ringe en venn enn dyrke egne tanker.
Heller kjøpe gave til en nær enn kjøpe nye klær.
Heller folk enn ting.
Heller andre enn meg selv.
Heller Gud enn Egoet.

Heller gjøre det jeg tenker enn skrive blogginnlegg om det.

Ting jeg har glemt å huske

Det hadde jeg glemt. At jeg var organist. Men i dag fant jeg meg selv på orgelkrakken under en gudstjeneste.

Jeg hadde også glemt hvordan det var å ha det travelt. Selv om jeg stort sett har hatt det travelt hele livet. Men etter en god pause, har jeg i det siste tatt opp igjen denne aktiviteten.

Dette å trene, har forsvunnet helt de siste par månedene. Jeg har jo ikke kunnet sykle til jobb. Og da har jeg glemt hvordan det var. Men i går kjøpte vi oss ergometersykkel. Så NÅ skal det bli trenings!


Dessverre kommer jeg meg ikke på jobb med denne... så da må jeg kanskje snart huske å ikke glemme det jeg lenge har husket å glemme; nemlig å begynne å tenke på å snart vurdere å starte prosessen med å ta lappen...

Det hadde jeg nesten glemt at jeg skulle huske...

Herr og fru i bilder

For dere som ikke har sett oss på ei stund kommer her en liten utseende-oppdatering. Slik ser undertegnede og hennes mann ut pr 31.januar 2010. Smiler pent. Er snille og greie. Jeg i det nye sjalet jeg fikk til jul. Einar i tjuvlånt skjorte fra sin bror. Alt vel.

Morgenstund har gull i munn - en hyllest til morgenen og den koffeinfrie kaffen til Everton (nei, Evergood, heter det visst...)

Det stemmer faktisk. At morgener er en usedvanlig bra ting. På morgenen fungerer hodet mitt ca dobbelt så godt som på ettermiddagen. På kvelden kvikner det imidlertid ofte til igjen. Men ettermiddager er det verste. Da har jeg lite inspirasjon, lite tiltakslyst og er ofte litt surrete i hodet. Og sur. Særlig hvis jeg ikke har følt meg nyttig den dagen.

Nei, skal man få noe gjort, må man opp tidlig! Det man får gjort før klokka ti, (vel, jeg kan kanskje strekke meg til tolv), det er gull verdt! Etter det blir lite gjort.

Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi hjernen ennå ikke har blitt fylt opp av inntrykk, informasjon og stimuli som forstyrrer konsentrasjonen? Det er i alle fall en av mine teorier.

I dag begynte jeg på jobb klokka ni. Men fordi det ikke går busser så tidlig (JA til bedre kollektivtilbud!), og fordi jeg ikke har somlet meg til å ta lappen ennå, måtte min service-innstilte mann kjøre meg til jobb med det samme han kjørte seg selv til jobb. Altså. Det var slik denne teksten ble til. Jeg kom mer enn en og en halv time for tidlig på jobb i dag, og satte meg på pauserommet med en bærbar pc, Bibelen, kaffe og alt som trengs for at morgenstunden skal ha gull i munn. Egentlig ganske herlig. Utenfor døra hørte jeg barn som sprang og lo og skreik, uten å behøve å løfte en finger for å løse verdensproblemene.

Jeg har attpåtil oppdaga et nytt produkt som bidrar til at morgenstundens lykke kan vare litt utover formiddagen også; Evergoods filtermalte koffeinfrie kaffe! Den er faktisk veldig god! Så når koffeindosen er nådd, klokka har passert ti og du fortsatt har lyst på kaffe, er det bare å ty til dette herlige produktet, og vips, så varer morgenstundens lykke til litt over tolv!

De som ingen kjenner...

Det finnes mennesker som ingen kjenner. Som ingen kommer i begravelsen til. Som ikke har noen venner, familie eller naboer som merker når de er borte. Jeg anbefaler alle å lese denne tankevekkende artikkelen om mannen i Oslo som så å si ingen la merke til at eksisterte. Det krevdes mange hundre telefoner, leting i alle slags offentlige papirer og meget omfattende arbeid til for å finne noe menneske som i det hele tatt visste hvem han var.

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Herre, gje meg dine auge,
Så eg ser når andre har det vondt.
Herre, gje meg dine auge,
Så at eg kan skimte smerte gjennom smil.

Herre, gje meg dine øyre,
Så eg høyrer hjertes stille gråt.
Herre, gje meg dine øyre,
Så at eg kan høyre tause rop om hjelp.

Herre, gje meg din munn
Som seier ord som gleder.
Ord til oppmuntring,
ord til trøyst, ord som gjev håp.

Herre, gje meg dine hender,
Som alltid mot alle er strakt ut,
Som klappar ei nedtyngd skulder,
som stryk bort ei tåre, som gir og tar imot.

Herre, gje meg av ditt hjerte,
Så eg lir med menneske som lir,
Så eg gler meg med dei glade,
Så at eg kan elske, elske slik som Du.

(Av Sølvi Helen Hopland)