De som ingen kjenner...

Det finnes mennesker som ingen kjenner. Som ingen kommer i begravelsen til. Som ikke har noen venner, familie eller naboer som merker når de er borte. Jeg anbefaler alle å lese denne tankevekkende artikkelen om mannen i Oslo som så å si ingen la merke til at eksisterte. Det krevdes mange hundre telefoner, leting i alle slags offentlige papirer og meget omfattende arbeid til for å finne noe menneske som i det hele tatt visste hvem han var.

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Herre, gje meg dine auge,
Så eg ser når andre har det vondt.
Herre, gje meg dine auge,
Så at eg kan skimte smerte gjennom smil.

Herre, gje meg dine øyre,
Så eg høyrer hjertes stille gråt.
Herre, gje meg dine øyre,
Så at eg kan høyre tause rop om hjelp.

Herre, gje meg din munn
Som seier ord som gleder.
Ord til oppmuntring,
ord til trøyst, ord som gjev håp.

Herre, gje meg dine hender,
Som alltid mot alle er strakt ut,
Som klappar ei nedtyngd skulder,
som stryk bort ei tåre, som gir og tar imot.

Herre, gje meg av ditt hjerte,
Så eg lir med menneske som lir,
Så eg gler meg med dei glade,
Så at eg kan elske, elske slik som Du.

(Av Sølvi Helen Hopland)